Arrangert ekteskapet- et nytt perspektiv?

Jeg har opplevd mitt første bryllup. Ikke bare mitt første indiske bryllup, men første bryllup noensinne. Det hele startet ved en tilfeldighet på et kjøpesenter i Mangalore, der jeg får øyekontakt med ei gruppe som står et par  meter unna oss. Jeg smiler til dem og de smiler tilbake. Idet vi er på tur å gå, kommer de bort og lurer på hvem vi er. En uke senere får jeg en melding på facebook med invitasjon til bryllupet til en av jentene. Bryllupet er med å gi innsyn i en tradisjon jeg var helt ukjent til.

Til å begynne med tør jeg ikke stille så mange spørsmål rundt det med arrangert ekteskap. Jeg synes det er litt vanskelig å vite hva som kan bli oppfattet som fornærmende og hva som blir ansett som ren nysgjerrighet. De forteller etter hvert at mange ekteskap i India er arrangerte, men at det er en trend blant yngre at «love marriage» er mer vanlig og akseptert.  Personlig har jeg assosiert arrangert ekteskap med tvang og mangel på mulighet til å velge selv, men inntrykket jeg sitter igjen med er et helt annet.

Arrangert ekteskap er i større grad basert på forpliktelse og dedikasjon fremfor følelser til å begynne med. Å gifte seg med noen man ikke kjenner, i den forstand at man ikke har vært kjærester i noen år først, slik vi er vant til hjemme i Norge, beskriver de som at det gir dem en livstid til å lære å elske den personen de velger å gifte seg med. Etter hvert som forholdet utvikler seg kommer følelsene, men ettersom ekteskapet er basert på forpliktelser, har man et sterkere grunnlag å falle tilbake på enn de forholdene som er basert kun på følelser.

Spørsmålet jeg satt lenge med og ikke fikk meg til å spørre direkte om, var i hvilken grad man selv har innflytelse i valget av partner. Det jeg får vite er at det potensielle paret møtes og avgjør om dette er noe de ønsker å satse på eller ikke. Noen er forlovet i måneder eller ett år før de gifter seg, noen gifter seg i løpet av kort tid. Familiene til paret er en stor del av dette, ekteskapet binder de to familiene sammen. Det er vanlig noen steder med storfamilier, der et ektepar med barn kan bo sammen med mannen eller kvinnen sine foreldre.

Mange faktorer spiller inn når ektemann/kone skal velges. Likevel er det umulig å gi én beskrivelse av hvordan det fungerer, fordi det er så forskjellig i byer, bygder og innad i familier. Noen vil si at det eneste viktige er stabilitet og økonomi, mens en annen kan komme fra en familie som ikke ønsker å gifte seg med noen fra en annen kaste eller religion. Min opplevelse er vel at for noen er dette et tema man ikke nevner, fordi det tilhører fortiden, mens andre forteller om en innvirkning på samfunnet fremdeles. Noe av det man ser på er felles verdier, økonomi og utdanning. De jeg snakket med viste stor tiltro til at foreldrene er de som kjenner de best og at de vil kunne velge noen de vil ha en god framtid sammen med. Jeg fikk inntrykk av at noen av de følte det som en trygghet, å vite at foreldrene ville finne en partner til de.

Så for å fortelle noen ungdommer sør i India sin versjon, vil jeg si konklusjonen er at det handler om trygghet for begge parter. I stedet for at det kun handler om kjærlighet ved første blikk, så handler det om å sammen ville være en familie der man kan gi hverandre økonomisk trygghet, man har like verdier og en god familie rundt som kan støtte. I prosessen av å finne en partner ser man på alle viktige faktorer for at det skal bli en god match!

 

 

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *