Kan aldri høre knappenålen falle

Norge. Jeg har landet.

På nye Oslo Lufthavn.

Jeg smilte, ganske bredt. Av den enkle grunn: Alt er så enkelt. Alt er så oversiktlig. En total forandring fra alt India er: rot.

En annen ting jeg registrerte med en gang, var stillheten. Noe som har vært fraværende i 7 uker. Indere er veldig flinke på det naturlige fenomenet, lyd!

En skal høre at en eksisterer. Og da er det viktig å snakke veldig høyt. Det er viktig å tute, selv om det ikke er nødvendig. Musikken skal aldri bli spilt på et lavt volum. Hvis musikkanlegget ikke er sprengt, er det heller aldri noen fest.

Det er aldri stille. Og hvis om dersom det en sjelden gang skulle være helt stille, ja da har inderne funnet på en måte for å gjøre det bråkete likevel.

Ukultur.
Når en taler snakker foran en forsamling, snakker han aldri alene. Det er alltid noen andre som snakker. Enten med sidemannen, eller mannen på andre siden av rommet, eller i en telefon. Det er ikke snakk om å ha mobilen på lydløs. Heller motsatt, maks volum! Det er fasinerande å se på hvordan kulturen kan være så annerledes enn Norge sin.

Tilbake i Norge, er stillheten et faktum. Det er et deilig faktum. Ro i sjela, bokstavelig talt.

Takk for meg, India. Jeg savner deg – ikke helt enda.

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *