Kanyakumari

Da Øyvind og jeg begynte togturen vår i Kerala satte vi oss Kanyakumari som mål. Byen ligger så langt sør i India som det går an å komme, og omtales av de lokale som «punktet der tre hav møtes». Når man først skal «ta runden i Sør-India» tenkte vi det ville være for dumt å gjøre det halvhjertet, og dermed hoppet vi av toget på byens litt øde stasjon ute i den tredje uka vår i Kerala.

Hotellet vårt lå en snau kilometer unna togstasjonen, og da vi kom frem ble vi møtt av en blid resepsjonist med ikke mindre enn tre bilder av Jesus på veggen bak seg. I sør står kristendommen sterkt. Vi møtte også en gammel mann i resepsjonen, som ble meget blid for å se to nordmenn på tur. Han fortalte at han hadde en kone i Norge, og fisket frem lommeboka si for å vise et falmet bilde av en dame som absolutt kunne være norsk. Til å begynne med ville han også gjerne betale for oppholdet vårt, hotellet var av slaget som ba om betaling ved ankomst, og vi måtte bruke litt tid på å få fortalt han at det ikke var nødvendig. «Bestefar», som vi døpte han, ble med oss opp på rommet for å henge en stund, og sa han ville vise oss rundt.

Bestefar

I fem-sekstiden på kvelden går sola ned i India, og bestefar tok oss med ut på en molo som bokstavelig talt dannet sørspissen av det indiske fastlandet. Selve solnedgangen var ikke egentlig å se derfra, men det ble gradvis mørkt og blåste friskt i skjegget. Bestefar snakket om de tre havene, og vi lurte alle på om det kanskje ikke var Sri Lanka vi så i horisonten. Etter det tok han oss med på en av Indias tristeste kjellerpuber for å drikke øl, og ignorerte blidt alle hint vi kom med om at vi ville tilbake på hotellet. Øl, ville det vise seg, var noe Bestefar sleit litt med. Senere på kvelden skulle vi ut for å spise middag, og landet til slutt på en Punjab restaurant. På restauranten var det alkoholforbud, noe som ikke er så uvanlig i sør India, men Bestefar sneik seg ut og smuglet inn to 75 cl flasker med Kingfisher uansett. Restauranteieren så det, kjeftet litt på oss, og sa vi ikke fikk drikke det der inne. Så tok en kelner bestillingene våre, kom med tre glass og en flaske vann, og bestefar knakk en pils uansett. Dermed måtte eieren hentes igjen, vi fikk mere kjeft, en tale om at «han respekterte oss, så hvorfor kunne ikke vi respektere han? Dette er en familierestaurant!», og ble kastet ut før maten kom. Det hele var en ganske ubehagelig affære. Vi humret litt over hvordan Bestefar fikk oss i trøbbel med håp om å holde humøret oppe, men utover kvelden ble bestefar mer og mer trøblete, og vi bestemte oss for å ta resten av i tiden i Kanyakumari på egenhånd.

Det er to små øyer ved sørkysten av Kanyakumari. Den ene kunne ikke besøkes av turister da vi var der, men gir på avstand assosiasjoner til frihetsgudinnen i USA. Kanyakumaris enorme statue er av Tiruvalluvar, en filosof av stor betydning i landet. Statuen er 40 meter høy og er unektelig et majestetisk syn. På øya ved siden av er det bygd et tempel, og til tempelet gikk det ferger omtrent hvert kvarter. Dag to i Kanyakumari heiv vi oss rundt for å finne en sånn ferge, og kom oss over til øya. Der kunne vi igjen klappe oss selv på skuldrene for å ha kommet så langt sør som det lot seg gjøre. Vi tok av oss skoene, som man gjerne gjør i templer i dette landet, og ruslet rundt i sokkelesten en stund. Som hvite turister ble vi ganske populære blant et trinn 10. klassinger som ville bryne seg på engelskferdighetene sine, og tok bilder med både dem og læreren deres. I India er man gjerne en attraksjon selv, og fanget på en liten øy er det ikke noe annet å gjøre enn å spille med. I et av templene kunne man se foten til selveste Kanyakumari, under glass på gulvet, men det var strengt forbudt å fotografere den.

Barack Obama?

Den siste dagen vår i byen reiste vi på voksmuseum, en sterk kontrast til de ellers ganske alvorspregede turistattraksjonene Kanyakumari hadde å by på. Der var det en salig blanding av Ghandi, Modhi, David Beckham, Michael Jackson, moder Theresa, julenissen, og mange mer. Sterkest i minnet står verdens aller rareste Barack Obama, en figur vi ikke hadde kjent igjen hvis det ikke var for navneskilt og vaiende amerikanske flagg. Ved voksmuseet fikk vi også prøve VR briller, og vi så en kortfilm på kino med bevegelige seter og vanndamp i fjeset. Hver for seg var ingen av attraksjonene spesielt minneverdige, men samlet på ett sted ble det et lite sirkus. Da vi satte oss på toget tilbake mot Trivandrum var vi enige om at Kanyakumari var et sted som kunne by på litt av hvert, og angret ikke på turen.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *