Lurefanter

Etter å ha vært i India i over fire uker, begynner jeg og lære meg hva man skal betale for klær, ting, rickshaws og taxier. Jammen er det ikke lett. I Delhi finnes det fornøyde rickshawere og kjøpmenn, og er sikkert rike enda etter vårt opphold der. I Mangalore og Bangalore begynte teknikken med å prute å komme sakte men sikkert. I Mangalore oppdaget jeg den fantastiske oppfinnelsen takstometer. Noe jeg ikke trodde indere
hadde hørt om. Det å gå ifra 100 rupies til 20 rupies på like lang avstand, var en lykke, men også skuffelse siden vi lurt så vanvittig tidligere.

Etter å tilbringt over en uke i Mumbai, fikk vi erfare at takstometer kan også være lureri. En tur som skal koste 26 rupi, kunne fort bli 48 rupi. Erfaringene viste at det var bedre med takstometer når det kommer til korte turer, og bli enige om en pris når det kommer til lange turer.

Når vi var i Goa, fortalte Anil,en indisk volding, at kona måtta betale 800 rupis for ett skjerf, og hvis han skulle kjøpe det samme skjerfet var det bare 200 rupis han
måtte bla opp. Det blir helt feil, men lite kan jeg gjøre noe med det. Irriterende nok.

Jeg kan innrømme at pruting ikke er min ting. Å de gangene jeg prøver meg, ser de på meg med de stakkarlige ansiktene og sier: It’s already nice price osv. Og til
slutt godtar jeg beløpet. Vedder de slår seg på låret og ler rått etter vi dumme hvitingene har gått, og betalt altfor mye for noe som mest sannsynlig blir ødelagt kort tid etter.

Det er ikke å stikke under en stol at vi nordmenn er rike, og at 100 rupies til og fra ikke er mye for oss.

Inder: Where are you from?
Jeg:Norway

Inder: Ah, you are rich.

Jeg: No, I’m a student.

Vi skal jo betale like mye som andre indere. Det er ikke slik at det er dyrere for de i Norge, og til oss er det billigere. Jeg blir ganske lei av å bli lurt!

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *