Silicon Valley of India

Bangalore ligger sør i India, og er hovedstad i delstaten Karnataka. Byen er kjent for sitt behagelige klima, noe vi fikk merke med en gang vi satte føttene i «Silicon Valley of India».

Å ankomme Bangalore etter noen uker på reise, var en behagelig overgang. Vi reiste med tog fra Mysore  og hadde høye forventninger til det vi hadde i vente. Da vi kom fram til togstasjonen og gikk av toget, ble vi møtt av en helt annen temperatur enn den vi hadde kjent på de første tre ukene. Lufta var flere hakk tørrere, og temperaturen var nesten som en varm sommerdag hjemme i Norge. Selv om Bangalore er den tredje største byen i India etter innbyggertall, følte jeg med en gang at det var lettere å orientere seg og manøvrere gjennom gatene her.

En annen ting vi fikk erfare er at byen er kjent for sitt yrende uteliv. Det er restauranter og barer for enhver smak i de hektiske hovedgatene, og flere steder må man booke på forhånd for å slippe lang tid på venteliste, noe som gjerne blir tilfellet dersom man tar en uplanlagt tur innom de mest populære restaurantene og utestedene.

Bangalore blir ofte kalt Silicon Valley of India, eller Silicon Plateau, fordi byen ligger på Mysore-platået og for sin status som knutepunkt for IT-selskaper. Jeg fulgte et tips fra de lokale og fant et hotell i bydelen Indiranagar. Området er øst i Bangalore, og er blant de nyere områdene i byen. Bydelen var tidligere først og fremst bebodd av forsvarspersonell og offentlig ansatte. På grunn av teknologiboom’en på 90-tallet, ble Indiranagar og spesielt de to hovedgatene 100 Feet Road og Chinmaya Mission Hospital Road forvandlet til forretningsområder. Vi booket hotell fem minutter fra 100 Feet Road og fikk oppleve en annen side av India enn det vi hadde sett så langt. Langs gata til hotellet var det store grønne trær som laget skygger langs vegen, kafeer et steinkast unna, og litt lengre mellom hver person vi møtte på. Navnet på bydelen stammer fra tidligere statsminister i India Indira Gandhi.

Jeg ble forelska i byen allerede de første dagene her. Blandingen av indisk tradisjon og kultur, sammen med store åpne gater og grønne trær, gjorde dette til en by jeg fikk lyst til å bli værende resten av turen. Man får mulighet til å observere og nyte India på litt avstand, følte jeg.

Da jeg ankom Indiranagar, kjente jeg på lettelse. I gatene er det unge folk og de fleste ser ut til å ha et høyere tempo enn det jeg har sett så langt i India. Jeg føler meg hjemme når jeg ser mennesker rundt gå med bestemte skritt og headset på hodet. Det er velkjente navn på butikkene i den store hovedgata, og restauranter som Hard Rock Cafe, TGI Fridays og Starbucks. Lufta er overraskende ren, men her er alt relativt! Med tanke på alle de tusenvis av bilene som står i kø, er jeg imponert at lufta likevel ikke svir i lungene. Folkene her er imøtekommende og nysgjerrige, men likevel forsiktige og respektfulle i tilnærmingen til fremmede mennesker. Som jente kan man gå uforstyrret gjennom byen. Her ble jeg kjent med utrykket «Guest is God», og det er virkelig slik man blir møtt. Folk jeg møtte var opptatt av at jeg skulle få se alle de flotte sidene av India, og føle meg godt ivaretatt.

 

En spasertur gjennom gatene i Indiranagar bare for å kikke på bygningene, er verdt turen.

 

Etter et kort opphold på et fint hotell i et av de mer moderne strøkene, valgte jeg å bli igjen i Bangalore en ekstra uke. Da jeg ankom hotellet jeg hadde booket, ble jeg godt mottatt og geleidet inn på hotellrommet. Det var et  3-stjerners hotell, men det hadde høyere standard enn alle overnattingsstedene så langt.

 

Jeg kikker ut vinduet og forventer å se de travle gatene og alle butikkene, da dette hotellet lå midt i 100 Feet Road, men blir sjokkert av det jeg ser. Jeg blir sittende igjen med en dårlig følelse av synet jeg har to meter under vinduet mitt. Det jeg ser på er taket på et bittelite hus, bestående av skitne materialer. En av Bengalores slumområder er rett utenfor hotellrommet mitt. Nå vet ikke jeg situasjonen for de menneskene som bor der, kanskje har de tilgang på det de trenger, kanskje er det ikke under definisjonen slum, men fra der jeg står og ser på de mange menneskene og spesielt barna, som sitter på et mørkt gulv i ett av de små husene, får jeg en intens følelse av urettferdighet.

Bakken utenfor husene er gjørmete, og det ligger søppel og skrot mellom de falleferdige husene. Jeg blir stående og se på menneskene som bor der, familier med små barn som springer rundt. En eldre dame sitter på huk med en bøtte i hendene, vannet er brunt. Da klarer jeg ikke se på lengre og grøsser når jeg tenker at det enten er vannet de bruker til å lage mat eller til å vaske seg med.

 

Dette er realiteten som gjemmer seg bak flotte butikker og restauranter, bak alle de velkledde menneskene i gatene og de luksuriøse hotellene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det jobbes for å bedre vilkårene for de som har minst.  De jeg snakket med av lokale ungdommer, forteller om tiltak for å få flere jenter til å gå på skole, blant annet ved å dele ut sykler og datamaskiner. Det gjør det lettere å komme seg til og fra skolen, og det ser ut til å ha en effekt. Andre tiltak er kvotesystemer for familier som har lite penger, der barna får studieplass ved universiteter. Siden 1950-tallet har statlige og ikke-statlige organisasjoner jobbet med programmer for å redusere fattigdom, blant annet gjennom å fremme utdanning og familieplanlegging, subsidiering av mat og andre nødvendigheter, økt tilgang på lån og forbedring av landbruksteknikker.

India er fullt av kontraster på godt og vondt, og Bangalore er ikke et unntak!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *